Katters sosiale liv

yellow-cats-social-lifeVillkatter trives som regel best alene, og katter har generelt rykte på seg for å være mer egoistiske, individualistiske, eller uavhengige enn det for eksempel hunder er. Huskatter fremviser imidlertid ganske store forskjeller i hvor sosiale de er.

Noen ganger kan man til og med se at huskatter som har blitt ville danner små grupper og holder sammen, et resultat av deres sosialisering blant menneskene. Det er særlig hunnkattene som har denne evnen til å samarbeide med hverandre over tid, men som regel med en katt som er “sjefen” over de andre. I en slik gruppering har vanligvis hver katt sitt eget lille område eller territorium. Hannkattene, i hvert fall de som er seksuelt aktive, vil ha betydelig større territorier å boltre seg på enn hunnene. De bruker både urin, avføring, og andre sekreter til å markere sitt land. Som regel vil det være buffersoner mellom disse områdene, og dette gjør det enklere å unngå konflikter.

Selv om katter altså i en viss grad kan samarbeide på denne måten, hjelper de ikke hverandre noe særlig i kampen for tilværelsen. Hver katt må jakte og overleve på egen hånd.

Noen katter kan også være asosiale, selv de som bor sammen med mennesker. Det gjelder særlig eldre katter, som kan svært lav toleranse for nye katter i husholdningen, særlig kattunger, og til og med kan angripe dem.

Katter og hunder er selvfølgelig kjent for å være “fiender”, men det er ikke noe i veien for at de leve sammen i samme familie. Det gjelder bare å venne dem til hverandre på riktig måte. Katter har gjennom sin lange tid blant menneskene fått en evne til å vise stor kjærlighet til mennesker og til og med til andre dyr. På mange måter vil katteeieren fremstå som kattens fostermor, og å leve som huskatt, er dermed en slags permanent barndom for katten.